Fuck 2011, NEXT!

Godt nyttår folkens! Hvordan står det til?

Selv er jeg veldig glad for at dette året er over, selv om jeg ikke helt er med på hvorfor noe egentlig skal være annerledes så snart vi bikker en dato vi selv har laget, men.. uansett. Nå er snart et helt år med jævligheter HISTORIE! Så får resten fortsette videre, om så er, men nå er mye over og det som lever videre lever gjennom meg og min eksistens - minner, inntrykk, opplevelser, osv. Det vil aldri forsvinne, men alltid leve videre i meg. Om jeg lærer meg å bruke det positivt vil bare tiden vise, men sjansen til å fortrenge alt sammen er nok forbi inntil jeg får Alzheimer eller no.

Føler nesten at jeg har levd hele livet mitt bare i år. Forteller mer om dette så snart jeg får tilgang til et litt større tastatur!

Så over til feiring.. jeg har ikke sovet noe verken i dag eller inatt, så jeg er rimelig sliten. Tar nok kvelden litt tidligere enn jeg vanligvis gjør i dag. Var med ei venninne på nasch i Røyken igår hvor jeg traff et par nye mennesker. Veldig koselig! Hun bare kom og henta meg halv fire på natta uten å spørre om jeg hadde lyst til å bli med, LOL. Love it. Er egentlig veldig glad for det, så fikk jeg kommet meg ut litt og truffet mennesker. Og jeg hadde det fint i tillegg, WIN! En fin dag, kveld, eller natt som i dette tilfellet gjør et hav av forskjell i mitt 2011! Ble bedt på fest i dag, men det orker jeg bare ikke.

Så, er ganske trøtt men skal ha med meg nyttårsaften. GODT NYTT ÅR! NESTE ÅR SKAL IKKE FUCKE MED OSS!

I walk alone

“The woman who follows the crowd will usually go no further than the crowd. The woman who walks alone is likely to find herself in places no one has ever been before.”

- Albert Einstein

Don't make me sad.. don't make me cry.

Denne tracken er AWESOME! Den har ALT!
Jeg driter i åssen musikksmak du har.
I COMMAND YOU TO LISTEN!!!!


Tenker på en eks jeg aldri hadde når jeg hører denne.

Pilleknasking

Bestemte meg for å knaske piller igår. Resten husker jeg ikke. De må med andre ord ha funka!
Våkna idag med klærne på, rot i senga, lyset på, sminka på og whatnot... skulle egentlig skylle ned pillene med med alkohol, men så langt kom jeg ikke før jeg tydeligvis må ha passet ut. Kan ikke huske å ha lagt meg i senga engang...

Var driiiitsur nå nettopp... folk er helt fucked i huet. Venner du tror er venner slenger betydningløs dritt til deg som kommer ut ifra noe heeelt annet sted enn virkeligheten. Gosh, skal du først være så bedriten og slenge dritt, ha i det minste noe relevant å referere til! Det man tror er venner er obviously not!


I tillegg stakk en stygg fyr av med 200 kr fra meg for to dager siden. Og etter så er det familien som kødder... jævla mennesker! La oss si at du er et villdyr eller en alien og spør deg selv; 
hva skal vi med mennesker?


En positiv ting som skjedde da, var at det var noen folk utenfor luka da jeg lette etter piller, som delte ut julegaver! Fikk noen tjukke strømper, lue, skjerf, og sånne pepperkalekuler! Pluss varm kakao! Yummm!

Bare en liten ting...

Det er koselig med kommentarer, men vær snill og ikke skriv navnet mitt noe sted i kommentaren. Vil ikke ha denne bloggen knyttet opp mot navnet mitt. Forventer ikke at dere ser logikken i det, men trust me, den er der. Jeg skal snart starte et nytt liv med nytt navn og alt og vil gjerne kunne legge det gamle navnet bak meg. Dere skjønner jo selv at jeg ikke kan hete det  jeg heter med tanke på alt som er av meg rundt om kring på nettet? Får angst bare av å tenke på det. Så jeg skal bytte navn. Har bestemt det for leeenge siden, men har ikke peiling på hva jeg skal hete... vil ha noe spesielt. Kanskje et eller annet eventyrnavn? Hmmm...

kommer selvfølgelig ikke til å fortelle dere det heller når det skjer, så lurer på hva jeg skal gjøre med facebook og alt...

Jeg vil bare ikke assosieres med navnet mitt. Det blir kjipt å plutselig ikke hete sitt eget navn lenger. Spesielt fordi jeg liker navnet mitt. Men jeg liker tanken på et liv også. Og jeg kan ikke ha det navnet knyttet opp mot meg som person i det nye livet. Og siden man ikke kan endre fornavn oftere enn hvert femte år, så er det viktig at jeg er helt sikker på hva jeg vil hete også. Gad, det blir rart å hete noe annet til fornavn... skulle ønske jeg kunne funnet en annen løsning, but I can't.

Drittunge på 16 år

Fant en låt som minner meg veldig mye om en tid som fant sted i juletider 2008.


Da jeg var seksten var jeg oppi mye rart, når jeg tenker meg om. Mye kola, speed, tjall, grønt, pakkisfyll, barnevern, Oslo-turer og whatnot. Låta jeg hørte nettopp minner meg spesielt om tiden før jul da jeg og en kompis tok turene regelmessig hit til Oslo ene og alene for å ruse oss. Den ene dagen kom purken fordi jeg og en kompis hadde pæsa ut begge to på Arkaden etter mye tjall, drikke og piller. De som jobba der fikk ikke liv i noen av oss, men jeg våkna av en lommelykt i øyet. Fant ut at det var lurt å gå, men gikk feil vei og glemte veska, fjern som en potteplante, haha!

To dager senere ble jeg tatt på plata med samma kompis. Da kom de som sivil og pågrep oss begge. Ingen nåde da, altså. Ble dratt med til stasjonen og testa positivt på metamfetamin. Husker den dagen. Det ble et helvete. Purken kalte det forebyggende arbeid eller noe, og sendte meg til slutt til barnevernsvakta som videre sendte meg til en barnevernsinstitusjon i Hokksund.

Veldig forebyggende, ja... plassere meg sammen med andre med samme tanke gang og det som verre er. Hun ene fikk smugla inn tjall der, så det ble en joint delt på henne og et par stykker til. På mitt rom, faktisk. Jeg var mere på rockern med speed enn på stukern med tjall, så jeg sto over den jointen der. Ville ikke ha munchies eller noe. All speedinga hadde drept matlysten min, og det var jeg selvfølgelig glad for. Klarer ikke det den dag idag. Kroppen min tåler myyyye mer og tar seg rimelig raskt opp igjen i forhold til den tida.

Husker jeg forelska meg i den ene nattevakta, så skaffa meg et mission sånn sett. Endte opp med en annen vakt sittende utenfor døra mi så jeg ikke skulle gå ut av rommet mitt. Fløy på han med glasskår.
Husker jeg knuste veldig mange glass der. For tre grunner; ha noe å knuse, ha noe å kutte meg med, og ha noe som kunne ligne et våpen. De to første funka det fett til, men den siste endte bare opp med blodsprut fra hånda mi. Det var da jeg lærte at man ikke burde slåss med glasskår, men heller satse på mere kontrollert selvskading. Kan egentlig ikke klage, for jeg hadde plutselig noe å drive med; nemlig male blod overalt og dekorere rommet litt. Etterhvert ble det glassforbud og alle måtte drikke av plastkopper.


Greide å bli helt vanvittig sjuk også! Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan jeg klarte å bli såå fuckings sjuk, for så sjuk har jeg aldri vært verken før eller siden! Ble først sendt til legevakta som videre sendte meg til sjukehuset, og etter en helg var jeg bedre og klar for mere faen.

Gjorde mye rart generelt der... var jo innesperra hele tiden mot min vilje og skikkelig frustrert, så det er jo ikke så rart. Til slutt brant jeg ned kjøkkenet. Da kom purken og henta meg atter en gang, og kjørte meg til ungdomsavdelingen på BUPA. På tvang, selvfølgelig. Det er aldri en god idé...


Jeg husker hvor frustrert og forbanna jeg var på hele den situasjonen der og da, men når jeg tenker tilbake på det nå i ettertid, så bare gliser jeg. Det var jo tross alt litt gøy til tider også, selv om jeg ikke klarte å se det da.

Det var denne låta her som fikk meg til å tenke tilbake på det hele nå.
Husker jeg hørte på denne låta konstant mens jeg var der. Husker, husker, husker, husker! Det kan være litt gøy å huske tilbake innimellom.
Jeg må igjen innrømme at det til tider var gøy å være seksten.

Her var jeg faen meg fjern, as!


Tok alltid bilder når jeg kjeda meg.. her på en eller annen t-bane-stasjon med eksen.


Alltid vært jævlig glad i sjokolade ;)

Jeg er min egen fange i mitt eget fengsel

Jeg pleier å skryte av at jeg aldri bli fyllesjuk, men i dag greide jeg faktisk å bli det. Sucks. Suger enda mer at jeg  erklærte min kjærlighet til en dude som ikke er litt interessert engang via desperate meldinger på facebook, samt en wallpost det heldigvis var mulig å slette. Skjønner ikke det der. For det første så vet jeg at jeg ikke skal sette meg foran PC-en i fylla. Gjør det likevel. For det andre så vet jeg at det er null vits i å sende sånne meldinger ettersom han ikke bryr seg litt engang. Han vet allerede alt jeg har å si (det er ikke akkurat første gangen jeg gjør dette - har sendt mange lange meldinger til han med jevne mellomrom i ca sju måneder nå - det er ikke en ting jeg ikke har fortalt ham). Men... jeg gjør det likevel...  Dessuten får jeg bare kald og følelsesløs dritt slengt tilbake som knuser meg, hvis han i det hele tatt gidder å svare, så å si disse tingene til han er som å be om nedtur. Nedtur uten opptur. Skulle nesten tro at jeg tror det er mulig å forandre verden bare ved å prate til folk. AS IF. Det vet vi jo at ikke stemmer fra utallige forsøk både personlig og "kollektivt".



Jeg skal innrømme at jeg er en smule deprimert i dag. Det bare plager meg så mye hvor dyster, mørk og kald denne verdenen er og hvor lite mening det er med alt. Jeg pleide å lure på hvorfor jeg var her, og jeg savner det litt. Skjønte virkelig ikke poenget med å leve. Men sånn er det ikke nå lenger. Har forstått at det faktisk ikke ligger noe formål bak min eksistens, men den var litt vanskelig å svelge i starten. Så jeg fortsatte bare å lure på hva grunnen var, i håpet om at faktisk var en. For det er jo faktisk ingen grunn til at vi lever. Enkelte mennesker bare finner på noen grunner, men det blir ikke automatisk en universell sannhet av den grunn. Vi mennesker innbiller oss vanvittig mye bullshit når sant skal sies. Bare for å takle vår eksistens. Vi finner opp og vrir og vender på det for at det skal gi mening i alle kanter og vinkler. Men til syvende og sist så ser vi alle at tankene våres kommer ganske kort til, men vi skylder på at vi "ikke vet alt". Jeg syns dette er ganske sinnsykt egentlig. Vi vet egentlig ikke en dritt. Men vi innbiller oss jævlig mye. Vi kan ikke forklare halvparten av det vi prøver på engang. Og alt sammen bare for å lure seg selv til å tro at alt er bedre enn det egentlig er. Vi trenger å komme ned på jorda mentalt sett...


Jeg er drittlei av å være min egen fange. Jeg ser hvordan hjernen min har meg rundt lillefingeren. Det er ganske likt som å vite at det i dette sekund skjer helt forferdelige ting rundt om kring i verden som ingen vet om. Jeg vet det, men jeg får ikke gjort noe med det. Det samme gjelder med huet mitt. 


Det er så fucked hvordan man tror at sin egen verden er  hele verdenen. Vi kan bare ikke se resten, that's all. Husker dere den Fritzel-saken? Jeg tenkte en del på de barna som aldri hadde sett dagslys. For vi er litt sånn alle sammen, egentlig. Hvis du vokser opp i en kjeller og aldri har sett noe annet enn den kjelleren, så vil det for deg være det eneste som er i verden. Selvfølgelig vil du lure på hva mer som er, for vi er født med nysgjerrighet, en evne til å tenke logisk og de typiske storhetstankene om liv og død og whatnot. Men hva som ligger utenfor den kjelleren ville kun vært spekulasjon. På samme måte er det med oss her på jorda også. Vi tror vi ser langt når vi ser alt som er å se for våre øyne. Men vi ser egentlig ikke en damn shit, men siden vi ikke har noe større å sammenligne med, så ser vi ikke det heller.


Det bare irriterer meg at vi er våre egne fanger. Vi ble programmert til å være det. Det er faen meg frustrerende, ikke sant?! Jeg prøver hele tiden å finne ut av ting. Fordi jeg egentlig vil vite? Nope. Fordi hjernen min vil. Det var sånn den ble programmert. Jeg prøver også hele tiden å overleve. Ved å spise, drikke, sove, gå bevæpnet, forsvare meg, være forberedt and the list goes on and on. Fordi jeg faktisk vil leve? Nope. Fordi hjernen min prøver å få meg til å tro at jeg må leve, så den kan fortsette videre med galskapen sin. Det er helt sinnsykt og jeg er uenig i alt sammen!


Jeg er ikke et unikt vesen - jeg er et menneske. Det er milliarder av sånne som meg. Jeg fatter ikke hvorfor vi alle tror vi er unike og forskjellige fra hverandre, når vi alle sammen egentlig i det store og det hele klin like. Når vi er heartbroken så tror vi at ingen vet hvordan vi har det. Når vi har vært i en livskrise så er det selvfølgelig ikke en sjel som aner hva det dreier seg om. Dere skjønner hvor jeg vil hen. "Ingen skjønner hvordan jeg har det". Hvilket er sant til en viss grad, fordi vi alle har vår egen lille vri på både den indre og den ytre verden. Men i bunn og grunn så er vi alle det samma - vi alle føler kjærlighet, hat, misnøye, ensomhet, mangel, sorg, glede osv. Likevel så virker det som om ingen tror at noen andre vet hvordan det virkelig føles. Vi tenker også helt likt, bare med en liten vri fra person til person. Samme som med følelser. Vi lurer på verden, universet, oss selv, andre, vi analyserer, kategoriserer, dømmer, tror, tror vi vet, innbiller oss alt mulig osv. Vi tenker i samme baner alle sammen. Med en vri, selvfølgelig.


Vi er konstruert helt likt, men har utviklet oss bittelitt forskjellig. Men ærlig talt, det er ikke mye. Jeg syns det er litt kvalmt at det er så mye fokus rundt om kring på at "Du er helt unik! Aldri glem det!". Altså, snøfnugg er unike de også, men ikke kom og si at de ikke er jævlig like alle sammen, de óg. Det gjør ikke akkurat et hav av forskjell at det er noen små forskjeller på dem. De har samme natur, faller nedover alle sammen (noen faller fortere enn andre, mens noen flyr litt bortover i forkant som følge av luftstrømmer, men alle faller nedover uansett), de ser klin like ut fra avstand og lever et kort og meningsløst liv. Men hvis snøfnugg kunne tenke, og du var et selv, så hadde alt dette sett helt annerledes ut, selvfølgelig. Vi har egentlig en del til felles med snøfnugg når jeg tenker meg om, men alt har noe til felles med alt om man bare tenker etter, så det spiller egentlig ingen rolle...



Det som spiller noen rolle for min egen del, er at jeg er her som et menneske. Jeg hater det! Jeg valgte ikke å bli et menneske. Syns det er helt på trynet med de teoriene som sier at vi valgte hele livet vårt før vi i det hele tatt ble født. Og jeg har tatt de teoriene til meg tidligere altså, og nesten greid å tro på dem også. Jeg har egentlig prøvd å innbille meg en hel masse bare for å få alt til å virke litt mindre tragisk her nede, eller oppe om du vil. "Tro og håp" blir gjentatt i det uendelige som noe viktig å ha. Man ser aldri noe sted hvor det fokuseres på å forkaste all tro og håp, for det tjener oss ikke å være uten når vi først er her. Men bortsett fra å holde ut livet her på jorda, så har tro og håp ingen betydning.


Jeg har kanskje stått opp på litt feil bein idag, fyllesjuk og deppa, men disse tingene plager meg virkelig. Jeg hater bare at hjernen min styrer meg, at den har meg som fange og at jeg ikke klarer å rømme fordi den vet  alle stegene jeg skal ta før jeg tar dem. Jeg syns det er så fuckings vanskelig å leve med meg selv, i meg selv, som en fange av min egen hjerne, i en kropp og et liv jeg ikke engang har bedt om. Og det plager meg hvordan alle andre er helt like. Ingen slipper egentlig unna! Det er helt sykt. Det er ikke en stor mening med alt sammen, det er bare stort og FUCKED UP.


Håper ikke jeg drar noen ned i dritten min altså, for det prøver jeg som regel å unngå nemlig. I motsetning til majoriteten av andre mennesker! Jeg trenger bare kebab og cola, men er blakk. Gaaad. Legger ved en låt og video jeg liker som et dårlig forsøk på å veie opp negativiteten min.


Jeg elsker den videoen her! Den er like bra som låta, hvis ikke hakket bedre kanskje... Det er ikke mye jeg blir imponert over altså, men det arbeidet her beundrer jeg virkelig. AMAZING!

Ny blogg, once again...

Hey peeps!

De av dere som har fulgt meg over lengre tid (dvs. flere blogger) skjønte vel kanskje av dere selv at selv om bloggen min ble lagt ned nå for ikke lenge siden, så betyr det ikke dermed at den er gone forever. Det er nemlig noe som bare skjer nå og da. Av flere grunner. Blant annet de fuckings negative kommentarene deres. Eller, jeg skal ikke kjefte på dere good guys der ute som aldri har skrevet noe skit, men seriøst, resten av dere som slenger med leppa... I fucking hate you. Dere vraker blogglysten min helt.


Altså, se for deg at du har en samtale med en person du betror deg til om vanvittig mye personlig. Du åpner deg helt, forteller om alle problemene dine, svakhetene, feilene du har gjort, de negative opplevelsene og alle nedturene... hvorpå vedkommende bare slenger pure dritt tilbake! Si meg, hvor lyst har du til å fortsette samme samtale? You see? Det er helt likt med blogging. Om dere ikke liker bloggen min eller det jeg skriver, så fuck the fuck off. Ingen ba dere komme hit. Ikke jeg i hvert fall and that's all that matters!


Anyhow... jeg hater å "oppdatere" folk. Jeg liker bedre å bare komme med noe nytt fremfor en fortsettelse på den ene tragedien etter den andre. Og jeg er glad for å si at;

1. JEG ER 100% RUSFRI!
2. JEG ER STERKERE!
3. JEG ER MYE MINDRE DEPRIMERT!



JA, jeg greide det. Jeg har ikke rusa meg på over to uker! Og nei, cannabis tells ikke som rus... dessuten røyker jeg ikke det lenger heller, har jeg bestemt meg for. Det eneste jeg gjør er å drikke. Men nok om rus og sånn! Er drittlei hele emnet, for å være helt ærlig. Er rimelig ferdig med det.


Og ja, jeg er sterkere. Jeg våkner i panikk med alle hårene oppreist, klar til å skrike ut før jeg dør, eller kommer til helvete, eller et eller annet FUCKED UP, men jeg greier å roe meg selv ned i søvne faktisk. Søvnen min har blitt rimelig fucked på en måte. Først ble den sånn at når jeg sov, så drømte jeg mareritt og var hellig overbevist om at det faktisk var da jeg egentlig var våken og når jeg våkna så trodde jeg at jeg hadde sovna. Søvn var for meg før en sjanse for hjernen min til å virkelig ta knekken på seg selv ved å grave i psyken etter ting som kan torturere meg til jeg til slutt overgir meg til selvmord, men det har også forandret seg. Nå vet jeg at jeg drømmer når jeg drømmer. Og når jeg sover uten å drømme, så er jeg bare helt bortevekk og har ingen kontakt med tid og rom whatsoever. Det eneste kjipe da, er at jeg får den panikken når jeg våkner. Plutselig må jeg tilpasse meg en verden med tid, sted, og andre "restriksjoner". Må til og med finne meg i en oppfatning av virkeligheten. Det føles bare som om... "Faen, er jeg her IGJEN!? Var ikke jeg nettopp borte? Gad, blir aldri kvitt den syke dimensjonen her!".
Så tar det gjerne litt tid før jeg blir vant til å være bevisst over min egen eksistens.


Men jeg har merket at når jeg halvveis våken og halvveis i søvne, så har jeg tilgang til vanvittig mye rart... har lest et sted at dette nivået visstnok skal hete "Alfa" og kan brukes til nettopp dette.


Jeg freaker mest ut fordi jeg merker åndelige energier veldig godt i denne tilstanden. Har alltid vært sensitiv, men i denne tilstanden tar det jo helt av! Generelt så blir jeg bare mer og mer sensitiv for dette... litt rart er det jo, ettersom jeg for lengst har bestemt meg for å stenge alt sånt ute. Jeg føler ikke at jeg trenger det i livet mitt selv om det indeed er interessant. Men likevel altså.. hvis jeg når førti kommer jeg garantert til å være medium eller noe...


I begynnelsen merket jeg det på et spirituelt plan hvis det var en ånd i nærheten. Senere merket jeg det på et spirituelt plan i tillegg til et merkelig trykk i hodet. Nå merker jeg det på et spirituelt plan, som et merkelig trykk i hodet, et ekkelt "riv" fra magen og opp gjennom brystet, en følelse av å være fjern, smålig angst og forvirring og en sigende kulde over skjelletet... så jeg blir ikke akkurat mindre og mindre sensitiv. Jeg skulle ønske jeg kunne finne såkalt "rasjonelle" forklaringer på hver gang denne formen finner sted, men altså, hver gang det skjer så åpenbarer det seg en god grunn, så...må nok bare se på dette som en blessing fremfor en curse. Positiv tenking, vet du! Men hvis noen vet om en måte å stenge sånt ut på; PLEASE SHARE!!!


En annen ting som er sånn jeg ser det positiv med denne sinnstilstanden, er at jeg har tilgang til all informasjon i hodet mitt som enten har gjemt seg, blitt fortrengt, eller har blitt "lost" på en eller annen måte. For eksempel en låt jeg husker jeg var hekta på for mange mange år siden jeg verken har noen strofer jeg husker noe av eller en artist eller tittel, tar meg null sekunder å finne frem både artist, tittel og avspilling i hodet. På kommando. Hvor fett er ikke det? Jeg begynner nemlig å våkne saktere og saktere. Blir paralysert og klarer ikke å bevege meg samtidig som jeg har øynene åpne og vet at jeg er i mellomland av søvn og våkenhet.


Aner ikke hvorfor søvnen min går gjennom så store forandringer jeg altså... hodet mitt generelt har blitt heeelt forandra med tiden. Kjenner det ikke igjen i det hele tatt og det bare fortsetter. Føler at dette kan gå hvilken som helst vei; jeg kan bli klin gærn og ende opp i psykiatrien for good and ever, eller jeg kan styre dette en sunnere vei. Men det krever hard jobbing og god peiling. Jeg har ikke peiling i hvert fall, så sånn sett sliter jeg. Alt er bare et sykt eksperiment bak øynene mine for tiden. Huet mitt forandrer seg i lynets hastighet for some reason, fra dag til dag, og jeg rekker nesten ikke å henge med engang... jeg husker seriøst ikke hvordan noe egentlig var før. Hvordan det var å tenke, føle eller være. Jeg prøver å finne ut hva i helvete som skjer med meg, men jeg har null peiling... jeg kan bare håpe på at det går bra til slutt. Selv om sjansene er like store for at alt går rett til helvete og jeg aldri kan bli et fungerende menneske.


Jeg kan velge mellom å enten bli min egen fange eller fange meg selv.

Men dette krever at jeg med peiling jobber i lynets hastighet. Og det virker egentlig vanvittig usannsynlig for meg å gjennomføre enda jeg vet at det er min eneste sjanse. Ikke en eneste psykiater eller psykolog jeg noen gang har snakket med vet helt hva greia med meg er. Jeg må finne ut alt dette på egenhånd og hjelpe meg selv ettersom ingen andre kan det. Jeg har kun ett valg, og det er å kappkjøre med forandringene som skjer i huet mitt og styre alt i riktig retning. Hva enn som skjer, skjer bare raskere og raskere, fatter ikke hvordan det er mulig engang... havner helt utenfor meg selv.


Hadde jeg trodd på bønn, skulle jeg bedt om at flest mulig ba for meg.


Anyhow.. hvor var jeg? Jeg var ingen steder egentlig, men jeg fikk plutselig blogglysten tilbake av å slutte å ruse meg. Tror i hvert fall at det er derfor! Jeg mener, før jeg havna skikkelig utpå så hadde jeg både lyst til å blogge, og jeg klarte det også. Men etterhvert så funka ingenting. Ikke blogglysten eller mestringen heller. Men jeg føler helt ærlig at det på vei tilbake, så jippi!

Hva skal jeg blogge om, folkens??? Feel free to suggest something!