Vel, tusen takk for det! Det er ikke mye jeg er glad for her i livet, men at jeg klarte å slutte med amfetamin er noe jeg oppriktig er veldig glad for! Jeg vil gjerne få fortelle deg og alle som leser dette min erfaring med amfetamin. Jeg skal faktisk fortelle en god del, for det har jeg ikke gjort før.
Jeg prøvde amfetamin for første gang da jeg var seksten år. Jeg hadde tidligere prøvd kokain fordi jeg festa en del med eldre gutter som, du vet, gjerne drar noen linjer når de først skal ha det kult. Jeg var som regel drita full alle gangene jeg fikk servert kokain av noen eldre pakistanske gutter/menn som fikk meg med inn på alt av barer og utesteder fordi de var med i en gjeng og noe greier, og alle hadde respekt for dem, derfor var det ingen som lurte på leg eller noe så lenge jeg var med dem. Kokain kan jeg egentlig ikke si jeg noengang har fått noe særlig utbytte av, men det var en gang jeg fikk noe helt supert. Skulle visstnok være kokain dette også, men fant ut i ettertid at det MÅ ha vært amfetamin. Jeg skal være ærlig - jeg har slitt MYE med psyken min opp igjennom livet og jeg har aldri klart å være helt glad. Har alltid vært deprimert. Til og med når jeg vil påstå at jeg har vært glad, så har depresjonen alltid ligget og lusket og ventet på neste angrep mot meg i tillegg til å klare å ødelegge den toppen av glede jeg kunne befunnet meg på hvis ikke det monsteret av en depresjon hadde sittet og iakttatt meg i et krok i psyken min.
Men en dag fikk jeg noe som forandret alt dette. Det skulle liksom være kokain. Men kokain er dyrt. Det er mye billigere å blande det med noe annet. Har hørt om mange forskjellige ting folk har bøffet det ut med, for å øke vekten og dermed øke inntektene.
Jeg hadde en kjæresten på den tiden som, som de aller fleste andre jeg har vært sammen med, ga greit faen i meg. Det såret meg like mye som da det sårer meg i dag. Er det noe jeg virkelig hater, så er det når noen jeg er glad i viser mindre kjærlighet for meg enn det jeg føler for dem. Det er ganske heartbreaking, er du ikke enig? Å alltid være den som har mest og sterkest følelser, å alltid være den som vil mest, å alltid være den som putter mest inn i et forhold, håper på mest, jobber for mest... drømmer om og ønsker mest....
Uansett. Det var en dag jeg gikk på plata, som sekstenåring ja, og spurte rundt etter kokain. Jeg hadde lært gjennom, tidligere opplevelse at vi jenter får nesten alt gratis. Så jeg regnet nesten med det. Jeg husker ikke om det var denne gangen eller en annen gang, men en gang dro en utlending meg inn i et park og prøvde å voldta meg. Da jeg prøvde å stikke, slo han meg og truet med å drepe meg hvis jeg prøvde en gang til. Jeg har vel egentlig aldri hatt så mye imot døden, og dessuten er ikke trusler måten å henvende seg til meg på. Jeg hørte på alt inni meg og løp vellykket fra han. Aldri sett ham siden!
Jeg hadde vært i lignende situasjon før, og personene som truet med det fant meg aldri, som jeg tenkte, de gjør som regel ikke det nemlig. Så... Den holdningen der har reddet meg fra MYYYYYE, bare så det er sagt. Aldri hør på sånne trusler. Du har makten - selv om det ikke føles sånn der og da og makten deres stråler litt tjukkere igjennom. Ingen kan ta fra deg makten med mindre du gir den fra deg frivillig. Og dette gjelder alle situasjoner - om du er et mobbeoffer på skolen, på denne måten jeg nettopp beskrev, eller på hvilken som helst annen måte - prøv å kjenne styrken i deg selv! Jeg vet at styrken til motstanderen kan virke veldig overveldende og umulig å komme seg unna, men det er feil! Du må bare kjenne styrken i deg selv, som er der nettopp fordi du skal overleve. Du skal se at du klarer det utroligste med en gang du oppdager styrken din og fare er på ferde. Løper du en gate på f.eks fem minutter til vanlig, så vil det kanskje ta det to-tre minutter uten at du helt skjønner hvorfor engang. Og vil noen gjør deg noe fysisk, så er kroppen din så snill at den skiller ut adrenalin som virker som smertestillende og gjør deg i stand til ignorere skadene og slåss videre til du har kommet deg ut av det.
Ikke ta dette som en oppfordring til å være uforsiktig, vær så snill! For det er viktig.
Men nå sporer vi fint av her. Sorry 'bout that!!!
Tilbake til topicen! Jeg ble helt forelska i amfetamin da noen ga meg det de sa og jeg senere la sammen to og to og fant ut at det var amfetamin jeg hadde fått. Hmmm, en beskrivelse? Depresjon? Borte. Angst? Borte. Bekymringer? Borte. Tidsbegrep? Borte. Alt negativt??? Borte! Istedet følte jeg meg helt ny! Fikk følelsen av at jeg kunne fly, bare hvis jeg hadde øvd meg nok! Hadde aldri hatt så mye håp og tro i meg før, og jeg hadde et bittelite tegn til depresjon engang som hadde spist meg bit for bit de siste årene. Jeg følte meg sterk, både fysisk og psykisk. Sendte en koselig melding til eksen min som nettopp hadde ditcha meg utenfor et utested og skrev hvor god han var og at jeg var så glad i ham, og ikke sur i det hele tatt. Han skjønte selvfølgelig ingenting, men det bekymret ikke jeg meg over. Jeg hadde jo så bra musikk i ørene!
Tok toget hjem og gikk FEM TIMER UTE I PØSREGN MIDT PÅ NATTA OG BARE DIGGA MUSIKK OG RUSEN!!!!
Var helt klissvåt når jeg kom inn, men det gjorde ikke noe. Hadde hatt the time of my life, jeg.
Det sier vel seg selv at jeg ikke klarte å holde meg til denne éne opplevelsen med amfetamin. Hadde med meg en kompis (kompis og kompis, men men you get what I'm trynna say) som var veldig glad i tjall. Vi dro til Oslo sammen for å fikse noe å røyke på. Det høres kanskje litt bad ut, men jeg foreslo amfetamin istedet. Han gikk med på det. Og vi dro og fiksa det jevnlig etter det. Helt til sivilpurk hadde observert oss og funnet ut av at vi så litt for unge ut til å henge plata. Så vi ble dratt rett inn i bilen og kjørt til Grønland politistasjon. Han fikk gå fordi han var nitten. Jeg måtte imidlertid vente på mamma. Mamma gråt og vi satt der en god stund før jeg ble sendt videre til barnevernet.
Hva som skjedde der er en helt annen historie. Men etter at jeg slapp ut fra både barnevernet og psykiatrisk, møtte jeg en fyr via internett som jeg senere ble sammen med. Han likte dårlig forbruket mitt av dette her, og siden jeg legger alt i et forhold, så lovte jeg han å ikke bruke det mer. Og det holdt jeg. En dag tok det slutt, men jeg hadde avvendt meg med det, så jeg begynte ikke på det igjen. Var vel sytten på denne tiden. Så selv om alt var over med han og jeg var i sørgmodus, så holdt jeg meg unna makkan. Hadde uansett slettet alt av nummer på telefonen og orket ikke å dra inn hit til Oslo og deale med alle disse utlendingene som bare vil ha ha alt annet enn spenn for stoffet....
Det var når jeg traff en eksen jeg var sammen med fra høsten 2010 til vinteren 2011 at jeg sprakk igjen. Han var tidligere bruker av amfetamin, men hadde vært på avrusing og hele pakka. Men forholdet vårt var alt annet enn sunt, og en dag holdt jeg ikke ut mer. Selvmordstankene tok mer og mere over hele eksistensen min samt all bevegelse i hodet mitt. Jeg bestemte meg for å bare dra ned til sentrum og skaffe litt for å føle den gode følelsen igjen. Var nemlig en stund siden jeg hadde følt noe jeg kan kalle i nærheten av en god følelse.
Jeg gjorde som planen var, og når jeg kom hjem var alt OK mellom meg og eksen enda vi ikke engang hadde snakket ut. Han syntes til å likte det, men han lurte jo litt, da... forståelig nok ettersom det skal en til for å ordne opp med meg. Men han var mest opptatt av at jeg var så positivt innstilt og i godt humør, at han tenkte ikke noe særlig mere over det. Før jeg røpet alt til han neste dag.... da ble han ganske så sint og en smule stressa, og han var fast bestemt på at han skulle gjøre det samme siden jeg hadde gjort det. Det var det jeg fryktet.... jeg vil nemlig ikke være i et rus-forhold. Men det var jo egentlig min egen skyld! Jeg bare fikset ikke følelsene mine lenger. Måtte ha dem bort på en eller annen måte.
Vi klarte tross all uenighet og krangling å komme fram til å at vi begge kunne bruke det - men helst sammen. Men kranglete som vi var med hverandre, så gikk vi fra å krangle om hvem som bruke, til hvem som brukte mest, til hvordan vi delte det vi hadde på to av oss.
Jeg fant fort ut at amfetamin var en super måte å komme seg ut av negative sinnstemninger på, og jeg hadde blitt veldig glad i stoffet. Jeg klarte til slutt å gjøre det slutt med eksen, selv om det var veldig hardt. Vi hadde det som sagt et veldig usunt forhold med vold og sykelig sjalusi og whatnot... Huseieren var på døra daglig på grunn av den høytlytte kranglinga og slåssinga vårt, så det sier litt...
Vel, etter et par netter ute i kulda dumpa jeg han og fikk en hybel på Blå Kors og da brukte jeg det egentlig bare til å komme meg over han og før jeg dro på visninger, som jeg gjorde nesten hver dag. Jeg har veldig vanskelig for å komme over kjærester og de jeg har ordentlig følelser for. Men jeg følte at amfetamin virkelig hjalp meg med det! Alt ble så bra bare jeg fikk det i meg! Det var en periode jeg virkelig trodde at det var medisinen jeg EGENTLIG trengte. Jeg så absolutt ingenting negativt med det, bortsett fra at jeg ble vanvittig sliten i kropp og hode. Men jeg mista jo matlysten og ble tynn, tenkte ut alt mulig normale mennesker vanligvis ikke tenker på, fant ut av så mye, ble å inspirert av en hel masse and the list goes on...
Men jeg fikk vanvittig mange vrangforestillinger! Har hatt selveste Djvelen på besøk som prata til meg et par timer og ba meg drepe folk, så skulle han gi meg absolutt hva jeg enn ville ha. Jeg har trodd at det har kommet dyr opp av senga mi for å gå inn øregangene mine og spise opp hjernen min, jeg har trodd at all luften jeg pustet inn samt vannet jeg drakk var forgiftet fordi myndighetene prøvde å drepe oss, jeg har vært helt sikker på at helt forferdelige ting er rett rundt hjørnet med å skje med meg, osv osv.... listen er lang! Og jeg handlet utifra disse forestillingene i tillegg.
I sommer døde venninna mi av en overdose heroin. Jeg ble så lei meg at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hun var den snilleste, generøse og beste jeg kjente. Det ble veldig vanskelig for meg. Så jeg kjørte like greit ekstra hardt på med makkan. De vrangforestillingene jeg fortalte om i begynnelsen, med dyrene som prøvde å spise hjernen min osv utviklet seg bare videre, så prøvde jeg å sove etter noen døgn uten hell. Jeg var helt utslitt, men når jeg våkna så våkna jeg til hallusinasjoner av meg selv liggende på gulvet ved siden av senga, død. Så på klokka og hadde bare sovet ca en time. En time etter mange døgn våken! Hvordan er det mulig?!? Burde sovet nesten et døgn med tanke på hvor lite jeg hadde sovet. La meg opp i stua i stedet pga ekstrem angst. Sov akkurat en halvtime før jeg våkna og så noen ligge på sofaen ved siden av, død av overdose. Hallusinasjonen gikk heldigvis bort, men skal love deg at jeg ble rimelig usikker i nøtt av alt dette. Hadde så noia at halvparten kunne vært nok til å vinne et maraton uten problemer.
Jeg endte opp med å løpe frem og tilbake i gangen, og da skjønte folk at det var noe galt. Personalet prøvde å berolige meg med at jeg var trygg der inne, men jeg visste dypt inni sjela at jeg ikke var trygg noe som helst sted, så det hjalp ikke en dritt. Jeg var hundre prosent sikke på at hvis ikke noen av menneskene rundt meg skulle gjøre noe grusomt med meg, så var det noen ånder i nærheten som skulle få meg sinnssyk. Alt i alt endte jeg på legevakta den dagen og fikk olanzapin (anti-psykotika). Synes ikke den hjalp noe særlig, så jeg følte meg mest etterlatt til meg selv og mitt eget hode.'
Uansett. Etter det bestemte jeg meg for å slutte. Hodet mitt hadde virkelig fått nok og noe nærmere den galskapen jeg var på vei inn i da, var helt uaktuelt å bevege seg inn i.
Alt i alt følte jeg helt lurt av det stoffet - først - helt til du hekter det - så føles det som om du kanskje endelig har funnet noe som virkelig hjelper - men så snart du er hekta og det har gått en del, så ser du at det var djevelen forkledd i Guds drakt, om man kan si det sånn. Til og med den dag idag henger den fjerne følelsen jeg fikk av å være mange døgn oppe på amfetamin igjen. Kommer ut av det blå! Og spesielt hvis jeg ikke har sovet så mye.
Du kan si hva faen du vil om heroin, men ikke faen om jeg rører amfetamin igjen!
Ble veldig tynn av dette også, bare se her!
+av+florenthyyna.jpg)
